Niflheim

Anmeldelse: In Flames – Sounds of a Playground Fading

In Flames - Sounds of a Playground Fading (2011)

In Flames / Sounds of a Playground Fading
Rating: 3/10 — Enda ett steg inn i radiovennlig terreng
Selskap: Century Media
På nett: myspace.com/inflames | facebook.com/inflames
Release: 15.04.2011
Studio: IF Studios, Göteborg
Produsent: Roberto Laghi, Anders Friden

Det er snålt å tenke på at In Flames en gang var en av mine favoritter. I løpet av de to forrige utgivelsene ‘Come Clarity’ og ‘A Sense of Purpose’ mistet de ihvertfall meg, og mange med meg. Siden sist har bandet måttet klare seg uten Jesper Strömblad, grunnet indre demoner (les: alkoholisme). Niclas Engelin har steppet inn igjen og trakterer strengene.

På tittelsporet Sounds of a Playground Fading er vi i klimpremodus, noe bandet har mestret tidligere. Tung melodiøsitet kommer snart til overflaten og glir inn i et mer standardisert driv. Før du vet ordet av det presser bandet frem et catchy refreng, riktignok en klisje hva angår In Flames, men dette er hørbart. Deliver Us starter elektronisk, nærmest som et nikk til Reroute-perioden, og blender inn i gitarene. Strukturen er eksperimenterende og refrenget sitter en anelse mer radiovennlig enn ønskelig, med litt for enkle grep her og der. Et spor hvor melodiene fullstendig skviser brutaliteten.

All For Me innledes med smålåtne toner, før den raskt vokser seg større. Den simple riffingen vender tilbake og legger seg tett opptil trommene. Det hele lukter nü metal og Fridens stemmebruk preges i for stor grad av dualiteten mellom harmonisering og rasp. Selve poenget med melodisk death metal er at den flate vokalen skaper en kontrast til det melodiske bakteppet. På dette sporet aner jeg pinadø et slektskap med glam. The Puzzle kverner videre på simplistisk strengeføring, men tempoet er i det minste satt opp. Vokalen later til å ha satt seg i et leie, for også her skjemmes materialet med kvasi-synging. Dette blir kanskje en hit på konsert, men i mine ører leverer ikke In Flames varene. Jeg har sagt det før og sier det igjen. Ambisjonen om å bli verdens største metalband er et realt skudd for baugen rent kunstnerisk. Solgte de virkelig så mange eksemplarer av forrige skive at det lønner seg å gjenta oppskriften?

Fear is the Weakness er derimot det beste så langt. Nydelige toner innleder låten, og selv om versene ikke blant de råeste, er det rikelig med tempo og en pen oppbygning. Dog skulle jeg gjerne hørt dem gjøre mer ut av den fabelaktige introen. Where the Dead Ships Dwell minner sterkt om noe som hørte hjemme på Soundtrack to Your Escape, sett bort fra feilgrepet med vokalen. Refrenget er skikkelig power-ballade, og rytmene er fryktelig standardiserte. Det ploger snart videre med The Attic. En jam ispedd banal lyrikk, og jeg konstaterer dagens bunnotering.

Darker Times – og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Imidlertid starter denne riktig så freskt. Snertne rytmer og god lead, samt en klassisk gitarsolo er av det gode. Nå skal det sies at Korn antakelig ville solgt unna møblement og slekt for dette sporet, men sånn er det blitt. Om noen fremdeles tror In Flames fremdeles forbindes med death metal er det bare å sette på noe dandert etter milenniumsskiftet. Ropes høres umiddelbart ut den nye hymnen til verdens emo’er, og det er lite underveis som avkrefter dette inntrykket. Jo mindre sagt om dette sølet, jo bedre. Enter Tragedy er derimot overraskende brutal i sammenlikning, men hinter mer til Slipknot enn hva godt er. Et lite tips til herrene fra Göteborg; om dere vil bli enda større stjerner, nytter det lite å emulere trender som allerede har kommet og gått. Og igjen den der glam-vibben? Children of Bodom har allerede tråklet seg gjennom tvilsomme referanser fra åtti-tallet.

Jeg har et håp om at Jester’s Door ikke sender gode minner i nærmeste toalettskål. Bandet hadde i sin gullalder et tett forhold til maskoten – narren. Min frykt blir bekreftet idet Anders leser opp dikt, tilsatt elektonika. Sukk. Leste jeg riktig? Neste låt heter A New Dawn, som minner fryktelig mye om Dawn of a New Day (Reroute to Remain). Men der stopper likhetene. Her kliner bandet til på alle instrumenter og sylindre. Ironisk nok skriker Friden ’no directions’ akkurat idet jeg tenker at sporet er temmelig retningsløst i seg selv – i en salig blanding av sang og skrik, fioliner og elektrisk gitar. Jeg tror det er meningen at det hele skal føles storslått. Vi har nettopp hørt den neste James Bond-introen folkens! Og hvor er Dionne Warwick?

Det avsluttes med Liberation, og Anders synger med patos. Igjen – en følelse av å lytte til Korn velter frem. Imidlertid er In Flames mer episk i sin fremtoning, jeg skal gi dem såpass. Det hele ender opp i en kraftballade, som om vi ikke hadde nok av dem.

Spørsmålet er om det er bedre enn sist? Dessverre kan jeg ikke gå god for dette, og så lenge fansen fremdeles orker å handle inn platene, ser jeg ingen lys i tunnelen. Etter å ha lyttet til Clayman vet vi jo at bandet kan spille, så hvorfor bremser de stadig opp når de egentlig skal gi gass? Jeg kan med likegyldighet melde at melodeath’en er død og begravet, som et resultat av endeløse fusjoneringer.