Anmeldelse: Megadeth – Super Collider

Super_Collider_Megadeth

Megadeth – Super Collider (2013)

Megadeth/ Super Collider
Rating: 3/10 — Ubegripelig retningsvalg
Selskap: Tradecraft
Release: 04.06.2013
Studio: Vic’s Garage, CA
Produsent: Johnny K, Dave Mustaine

Megadeth fortsetter øset av utgivelser etter rebooten i 2004. Jevnt over har kvaliteten vært høy, og langt friskere enn hva tilfellet var i perioden fra Youthanasia til The World Needs a Hero. Som konsekvens er bandets relevans og popularitet den største siden tidlig nittitall.

Kingmaker starter i høyt tempo og kantete riffing, typisk Megadeth. Sporet løfter seg aldri, men holder samme dur igjennom. Adekvat og kurant.

Tittelsporet Super Collider er derimot en fysak som leder tankene tilbake til fadesen Risk. Midtempo bluesrock har aldri vært Megadeths styrke. Har ikke bandet ved flere anledninger beklaget nettopp Risk? Om det står på salg, radio og penger er Mustaine og Ellefson i villrede. Dette overbeviser ingen, på samme måte ingen ble overbevist sist bandet slakket ned på tempo og fantasi. På nettet har låten allerede blitt slaktet på legendarisk maner.

Burn! fremstår litt mer spennende, selv om det simple refrenget  og en påtagende monotoni trekker ned. Built for War er mer travel og variert, men i likhet med Kingmaker sliter sporet med potensen. Klimaks er innen rekkevidde, men det sitter ikke helt. Allsangen inspirert av Iron Maiden virker malplassert i Megadeths kliniske lydbilde.

Det blir mer soft-rock og tidtrøyte med Off The Edge, som også inneholder lyrikk plattere enn Moldovske MGP-bidrag. Da hjelper det lite med tendenser til flott lead-gitar mot slutten. Dance in the Rain innledes like idiotisk og antar snart formen av kaotisk power-ballade. Det har antakelig bare blitt dandert en håndfull brukbare power-ballader gjennom tidene, og dette er ikke en av dem. Da traff Mustaine bedre med A Tout le Monde for snart tyve år siden. Det snodige bruddet mot slutten av låten må nesten bare høres før du tror det. Fullstendig umotivert går bandet bananas med thrash metal anno 1985.

Beginning of Sorrow tar det rolig, den også. Tendensene til sofarock har riktignok truet på de siste utgivelsene, men nå tar det overhånd. Melodiene er forsåvidt ålreite, men jeg har alltid likt Megadeth best når de spiller det de kan best – thrash metal. The Blackest Crow følger på, og vi befinner oss med ett midt i granskauen av banjo og bluegrass. Hva i helsike skjer nå?  Vel, jeg kan rapportere om kjedsomhet, ispedd litt forvirring og en dose avsky.

Ordsmeden Dave kommer sterkt tilbake med tittelen Forget to Remember. Dette er ordinær radiorock, med en touch av glam. Og faktisk langt verre enn bluegrass. Hadde det ikke vært for Mustaines særegne vokal, som definitivt ikke gjør seg best i stadionrock-sjangeren, kunne dette lett passert som Bon Jovi. Don’t Turn Your Back… karrer seg i gang med jammende blues, før den skifter karakter til noe hørbart. Igjen er fokus på det melodiske, men med anstrøk av thrash.

Den grande finalen består av Thin Lizzys Cold Sweat. Jeg er sikker på at Dave kunne valgt noe sprekere, men gjennomføringen er brukbar.

Så mye bortkastet tid, så mange bortkastede penger. Alt gikk på skinner, og så kommer dette. Styr unna!

03

10 skuffende album fra ellers gode band

Denne listen kan vanskelig betraktes som annet enn blodig subjektiv. Det har selvsagt blitt lansert millioner av verre album enn disse, men de har da heller ikke evnet å skuffe meg.

Skuffelser henger sammen med forventninger. Jeg lar meg for eksempel vanskelig skuffe av album utgitt lenge før jeg fattet interesse for bandet. Om Led Zeppelin ga ut en tvilsom andreskive går det egentlig helt greit, ettersom jeg ble unnfanget først ti år senere.
Kvaliteten på albumene er svært variabel, i den forstand at de sammenliknes med tidligere album fra samme band. En skuffende Testament-skive kan være helt fantastisk sammenliknet med en genuint ræva Metallica-skive.

Hva er dine største skuffelser?

10. Pantera – Reinventing the Steel (2000)
Pantera_Reinventing_the_SteelPanteras siste utgivelse er selvsagt det ypperste albumet på denne listen, og jeg skammer meg over å inkludere den her. Likevel kan jeg ikke unnslippe min opprinnelige skuffelse over fantasiløs famling i en ny sjanger. Borte var den patenterte grooven og snevet av hardcore, til fordel for klassisk heavy metal – riktignok med en Dimebag-twist. Platen opplevdes anemisk, spesielt i lys av den forrykende Great Southern Trendkill. Utgivelsen har imidlertid tålt tidens tann svært godt, og jeg er ikke fremmed for å sveive den i gang titt og ofte.

9. Dimmu Borgir – Death Cult Armageddon (2003)
deathcultarmageddonEnda en skuffelse basert på forrige albums overlegenhet. Min misnøye gikk først og fremst på lydbildet. Mye bass tilsvarer bomull – altså nedhøvling av skarpe kanter. Jeg må innrømme at denne platen krevde langt flere spinn enn andre Dimmu Borgir-utgivelser før jeg begynte å få tak i arrangementene. Dette er tung materie, og jeg er enda ikke fullstendig overbevist. Det er ikke direkte svakt, men står seg dårlig mellom Puritanical Euphoric Misanthropia og In Sorte Diaboli.

8. Fear Factory – Digimortal (2001)
FearFactory-digimortalÅ følge opp Demanufacture og Obsolete er sikkert en utakknemlig oppgave. Om du i det hele tatt prøver da. Slår du opp i ordboken under villfarelse, er sjansene gode for at Digimortal står beskrevet. Som vi også skal se senere var det ikke utelukkende nye band som syns nü metal var en god ide. Nå kunne selv veteraner forenkle og fordumme musikken i håp om en ny fanskare av fjortiser. Dette albumet lider av mangelsykdom hva angår gangbare ideer, sammenheng og morderisk riffing. Som følge av denne blødmen sluttet først gitarist Dino Cazares, deretter vokalist Burton C. Bell. Med andre ord kollapset hele bandet. Fear Factory gjenoppsto kort tid etter og danderte to nye skuffende album før Dino returnerte for å få orden på sakene.
Andre Fear Factory-skuffelser: Archetype (2004), Transgression (2005)

7. Guns n’ Roses – Chinese Democracy (2008)
chineseHadde jeg egentlig noen illusjoner eller forventninger til denne platen? Det må i så fall tilskrives kontoen for bløthjernet nostalgi. Jeg burde luktet lunten idet jeg ble utsatt for låten ‘My World’ fra Use Your Illusion II.
Dette albumet satt lengre inne enn elefantfostre. Axl misbrukte halvannet tiår på å skru sammen dette daterte makkverket, hvor alt som kan krype og gå av musikere ble hyret og sparket underveis. Hele sivilisasjoner har oppstått og gått til grunne på kortere tid.
Oppstyltet ballerock tilsatt umotiverte elektroniske lydsnutter overbeviste ingen, og musikkverdenen gikk raskt sin ufortrødne gang videre. Hovedpersonen selv gikk under jorden, hvor han stort sett har forblitt.
At musikken som penetrerte øregangene visstnok tilhørte Guns n’ Roses er en fornærmelse, et resultat av en bipolar primadonnas ønske om å cashe inn på fordums storhet. Jeg kom da også i skade for å se udåden utfolde seg i spektrum i forkant av utgivelsen, og det hevet ikke akkurat forventningene. Det var nettopp dette soundet som var årsaken til at bandet havarerte. Ikke bare var lydbildet umoderne i løpet av et nanosekund, det var heller aldri egnet til noe annet enn torturinstrument på Guantanamo. Slash bemerket da også at det låt nøyaktig som forventet.
Andre Guns n’ Roses-skuffelser: The Spaghetti Incident (1993)

6. Iron Maiden – X Factor (1995)
xfactorIron Maidens første plate etter Bruce Dickinsons exit gikk det skeis. Inn kom den habile vokalisten Blaze Bailey, hvilket hjalp lite all den tid musikken ikke var tilpasset Baileys register. Både timing og tone er haltende. Inspirasjonen så ut til å ha forsvunnet sammen med Bruce, noe over sytti minutter med filler-materiale vitner om. Materialet var introspekt og dystert, ikke minst tempoet, som hadde dabbet fullstendig av. Gjenbruk av den samme ideen med tyktflytende akustisk intro ble etter hvert uhorvelig kjedelig. Tross svinnende kreativitet på de to forrige albumene var det et godt stykke igjen til nullpunktet, som ble tangert her.
Det skulle imidlertid bli langt verre med Virtual IX, en enda mer begredelig plate, før Dickinson sørget for en snuoperasjon ved årtusenskiftet.
Andre Maiden-skuffelser: Virtual IX (1998), A Matter of Life and Death (2006)

5. In Flames – A Sense of Purpose (2008)
A-Sense-of-PurposeSkurr i maskineriet hadde riktignok forekommet de åtte årene siden eminente Clayman, men In Flames hadde likevel hanglet videre med stil. Med A Sense of Purpose ble imidlertid godviljen smadret. Transformasjonen fra death til popmetal var nå fullendt, og resultatet var radioaktivt, om ikke radiovennlig. Innholdet var uansett for svakt til å fenge mainstreamen. Denne utgivelsen er av typen som gir dyp tilfredsstillende å rakke ned på. Snakker om å vanne ut eget produkt!
Andre In Flames-skuffelser: Come Clarity (2006), Sounds of a Playground Fading (2011)

4. Sepultura – Against (1998)
againstRoots sto som en milepæl. En banebrytende metal-skive som bante vei for alskens lettvektere som kjempet for livet i radiobølgene. Det er likevel viktig å huske at Sepulturas album var genuint og nyskapende i 1996. Brasilianerne var tidligere kjent som den tredje verdens fanebærere inne thrash, men utforsket ustanselig nye musikalske territorier.
Indre konflikter splittet imidlertid besetningen, og Sepultura skulle nå reise kjerringa uten sin snerrende general Max Cavalera. Bandet videreførte sin etniske profil, men tilsatte en usunn dose hardcore punk, hvilket resulterte i en merkelig mikstur. Alt mellom kjappe rytmer og intetsigende droning. Den nye vokalisten Derrick Greene leverte ikke tilfredsstillende, det ble rett og slett for hult og spinkelt. Det hele låt tilgjort; et desperat forsøk på å følge opp Roots. At platen inneholder hele 17 spor borger heller ikke for kvalitet. Mange av låtene er for irriterende svevepartikler å regne – unødige mellomspill i mangel på skikkelig materiale.
Andre Sepultura-skuffelser: Nation (2001), Roorback (2003), Dante XXI (2006), A-lex (2009)

3. Machine Head – Supercharger (2001)
Machine_Head_-_SuperchargerEtter sammenstøt med bandets forrige utgivelse The Burning Red var jeg mildt sagt lunken. Denne gangen fikk Machine Heads patetiske søken etter et nytt og yngre publikum konsekvenser.
Bandet hadde begynt på topp med brakdebuten Burn My Eyes, et crescendo av thrash, groove og metalcore som skaffet dem fans i alle leire. Vi snakker skikkelig metal. Forfallet startet allerede på andreplaten, med forenklede riff og arrangementer, uten at de mistet så altfor mye anskuelse. Dette var tross alt i de dager Korn og Sepulturas «Roots» skapte bølger. På The Burning Red var imidlertid godviljen oppbrukt.
Enda flere elementer var tatt inn i varmen, og jeg grøsser idet jeg tenker på Robb Flynns falsetto, pinlige forsøk på rap og hese hvisken. Da Supercharger ankom butikkhyllene, til generell hånlatter og hoderisting, var det kroken på døren hos Roadrunner. Machine Head var dyttet ut i kulden, med en tvilsom CV under armen. 14 spor med kjøpesenter-metal fungerte best som brekningsmiddel.
Andre Machine Head-skuffelser: The Burning Red (1999)

2. Megadeth – Risk (1999)
Megadeth-RiskIkke ofte går bandet selv ut og advarer folket mot sine album. Risk ble umiddelbart behandlet som utarmet uran blant fansen, som æreskjelte Dave Mustaine for hans totale kapitulasjon i jakten på markedsandeler. Dette er dørgende kjedelig og lavmåls poprock. Det eneste jeg finner tilgivelig er riffet på ‘Insomnia’, og selv det er samplet. Dave skjønte raskt hvor landet lå, og har lagt skylden på produsentene som presset ham til å svelge kameler. Han innser også sin egen rolle i miseren, og har bedt fansen om tilgivelse mang en gang. Coveret har siden den gang blitt byttet ut i håp om at noen skal kjøpe feil.
Andre Megadeth-skuffelser: Cryptic Writings (1997), The World Needs a Hero (2001)

1.    Metallica – Load (1996)
Metallica-LoadSkuffelsen jeg opplevde den tredje juni 1996 har aldri sluppet taket. Verdens raste liksom litt sammen da jeg trykket play på febrilsk etterlengtede oppfølgeren til Metallica. Riktignok var den bejublede skiven fra 1991 en liten dupp sammenliknet med tidligere utgivelser, men det var da fremdeles metal, i det minste fengende hardrock. Jeg hadde uansett forhåpninger om at det skulle låte som Metallica.
Ambient koserock, gangbart for selv indremisjonens kaffeslabberas, var nokså uventet. En av de sterkeste pilarene min identitet var tuftet på hadde akkurat bristet, og sammen falt vi ned i avgrunnen. Med ett tok bandet avstand fra thrash og hår og alt som ikke fulgte i farvannet av grønsjen. Hvordan fremstilte de seg i coveret? James hadde gått fullstendig redneck, Lars var blitt snobb og forsøksvis åndselite, Kirk hadde en glorie av kokain og David Bowie-inspirert androgynitet å fare med, mens Jason ikke hadde gjort annet enn å klippe seg kort. Det musikalske resultatet? Sløy køntri, strykere, sludge, tendenser til stoner og steril ballerock. Bandet heter for svingende Metallica og hadde opp til dette punktet spilt nettopp metal! Bedre skulle det ikke bli før Death Magnetic tolv år senere, før de igjen plumpet uti med katastrofen Lulu. Metallica er fremdeles høyst unforgiven.
Andre Metallica-skuffelser: Reload (1997), S&M (1999), St. Anger (2003), Lulu (2011)

God of Thunder

Thor (of old Norse Þórr) is the descendant of Odin and Fjörgyn, and the youngest son of Odin. Thor is known to be the God of Thunder and master of seasons and weather. Only Odin wields more power than Thor.

Thor is famous under many pseudonyms like Asa-Thor, Einridi and Vingthor. He’s even got his own weekday, with Thursday being named in his honour.

Thor’s married to the aesynia Sif and the father to his son Modi and daughter Thrud. He’s also fathered children out of wedlock, like the immensely strong Magni he’s got with the jotun wench Jarnsaxa. Just three days to his name, Magni saved Thor from the giant Hrungnir.  Thor has also got two servants named Þjálfi and Röskva, human offspring to a Midgard farmer.

The god of thunder lives in Bilskirnir, within his realm Þrúðheimr, Asgard. In addition to controlling the weather, Thor is also dabbling in fertility and war. He’s known to be moody, sudden, stubborn and simple-minded.

The hammer Mjölnir (”crusher”) is central to the mythology surrounding Thor and has varied symbolic value. Mjölnir always hits the target and returns itself to its owner. Mjölnir was forged by the Svartálfar Sindri and his brother Brokkr, and was delivered Thor as a gift from Loki. Thor uses the hammer to create lightning and thunder.  Even today, the hammer is often used as a token for luck, company logos and in other forms of cultural expression.

Thor rides the sky in a carriage pulled by his goats Tanngrisnir and Tanngnjóstr. The rams can be eaten at night , only to resurrect in the morning, provided all the bones are placed together.

Thor goes fishing

Once upon a time Thor asked the jotun Hymir to take him fishing. Thor had dressed the part of a jotun child, but Hymir still refused. The young jotun kept nagging until Hymir relented, on the condition that he provided his own bait. Thor went on to tear the head off Hymir’s largest bull before manning the oars. The boat plunged forward at tremendous speed, and Hymir started to worry as he saw his fishing grounds whistle by.

Out on the open sea, Thor threaded the bull’s head on an anchor before lowering it into the water. Seconds later, something catched on. But Thor was unable pull in the rope, and Hymir got frightened as the boat rocked and nearly capsized. Thor rose from his thwart, fastened his power-belt Megingjörð, and pulled with all his might. The boat shattered under the weight, and soon Thor felt his legs reach the ocean bottom.

As the black thunderclouds gathered in the sky, the serpent jormungandr appeared and Thor roared in triumph. He raised Mjölner, preparing for the final blow against the massive serpent, but when the hammer fell, he only hit air. Hymir had cut the anchor rope in sheer terror. Thor was so furious that he slew Hymir, before wading ashore. That night, a ferocious storm ravaged Scandinavia.

Thor gets Röskva and Þjálfi

A night Thor and Loki was riding the sky with his rams, it got so late that they decided to take shelter at a Midgard farm. A poor farmer and his spouse lived there, with their children Röskva and Þjálfi. In gratitude for letting them spend the night, Thor slaughtered his goats to provide meat for supper. He demanded only one thing; all the bones and knuckles had to be placed upon the goat hides after the meal. But Þjálfi was disobedient, and broke off a thigh bone to suck at the marrow.

The next morning, one of  the goats were limping and Thor got angry. The terrified farmer offered all his possessions to please the god, but Thor wasn’t satisfied with material goods. He claimed Röskva and Þjálfi as his servants. And they still are, to this day.

Utgarda-Loki’s challenge

After Thor had lifted Röskva and Þjálfi from the farmer, he left his bucks and traveled towards Jotunheimr. After a journey involving a traveling mate, the jotun giant Skrymir, they reached Utgarda-Loki’s keep. Scores of jotuns feasted in the hall as they entered. Utgarda-Loki commanded that all visitors had to display a skill, defeating his own champions.

Utgarda-Loki inquired the companions of their preferred events. Loki claimed to be an unsurpassed eater, so Utgarda-Loki called for Logi to compete on his behalf, and they took position at each end of a trough filled with meat. The first to arrive at the middle would be declared winner. Both contestants met simultaneously and it looked to end in a draw. However, Logi was declared winner, as he’d eaten the trough itself, dissatisfied with mere food.

Next up was Þjálfi, racing Hugi. In the first run, Hugi was victorious by far. Þjálfi had no better luck next time around, and in the final heat he didn’t even reach half distance before Hugi triumphed.

So what did the God of Thunder favour? Thor wanted to show his merit in drinking. Utgarda-Loki ordered forth his largest drinking horn – the one his men-at-arms was forced to empty when they’d given offence. They told Thor that he should manage the entire horn in a single swallow. Few needed two sips, and even fewer needed three. Thor drank heavily, but after he’d choked down three times, the horn had still more to offer.

Utgarda-Loki gave Thor another chance to shine. He only needed to lift the cat off the floor. An easy match indeed and Thor was confident as he went to the task. He took hold of the feline and heaved with all his might. The cat seemed to stretch as its legs still touched the floor. He raised himself to the limit, but only managed to get one paw off the ground.

Thor was humiliated and enraged, challenging anyone present to wrestle him. Utgarda-Loki called for his old nan Elde, which accepted the dare. But no matter how hard Thor assaulted the old woman, she stood anchored. In fact, she even overcame him and forced him to his knees.

The fellowship spent the night and enjoyed any hospitality. As they were leaving, Utgarda-Loki asked Thor his thoughts on the visit. Thor was ashamed of his weakling appearance, prompting the jotun chief to admit foul play and illusion. Logi was fire made flesh, explaining how he could devour both meat and wood. Hugi was Utgarda-Loki’s mind, which could easily outrun a boy. And the drinking horn was connected to the ocean itself! Watching the sea decrease as Thor drank had surely given them a scare. That was also the case when they witnessed Thor hoisting the cat until its paw slipped. The animal happened to be the world serpent Jormungandr in disguise. Finally, the old hag that wrestled Thor was age incarnate, and there will never be anyone escaping age.

An indignant Thor raised his hammer to pulverize Utgarda-Loki, but suddenly the chief vanished into thin air. So did his fortress as well. Thor could do naught but turn around and leave for Þrúðheimr.

____________________________________

Tor (av norrønt Þórr) er Odin og Fjorgyns avkom, og Odins yngste sønn. Tor er også kjent som tordenguden som rår over været. Kun Odin hadde mer makt og styrke enn Tor.

Tor har imidlertid en rekke navn, som eksempelvis Åsa-Tor, Einride og Vingtor. Han har til og med ukedagen Torsdag oppkalt etter seg.

Tor er gift med åsynjen Siv og er far til sønnen Mode og datteren Trud. Han fikk også andre avkom, som den kjempesterke Magne med jotunkvinnen Jernsaksa. Bare tre dager etter fødselen reddet Magne Tor fra jotnen Rungne.  Tor har tjenerne Tjalve og Roskva, menneskelige barn av en bonde i Midgard.

Tordenguden holder hus i Bilskirne i sitt eget rike Trudvang, Åsgard. I tillegg til rollen som værgud, tilskrives Tor også fruktbarhet og krig. Hans humør er kjent for å svinge veldig. Han er brå, sta og korttenkt.

Hammeren Mjølner (”den som maler og knuser til støv”) er sentral i mytologien rundt Tor og har mangslungen symbolikk. Mjølner treffer alltid målet og returnerer til eieren av seg selv. Mjølner ble smidd av dvergene Sindre og Brokk, og var en gave fra Loke. Tor benytter hammeren til å skape lyn og torden. Helt frem til i dag benyttes hammeren flittig som lykkeamulett, så vel som i firmalogoer og andre kulturelle uttrykk.

Tor rir over himmelen i en vogn trukket av bukkene Tanngristne og Tanngjostne. Bukkene kan spises om kvelden og gjenoppstå morgenen etter, såfremt alle knoklene er samlet.

Her følger noen sagn om Tor.

Tors fisketur

En gang bød Tor jotnen Hyme om å ta ham med på fiske. Tor hadde kledt seg om til en jotun-unge, men Hyme avslo. Etter en del overtalelse ga imidlertid Hyme etter – på den betingelse at gutten selv fremskaffet agn. Tor rev like gjerne hodet av Hymes største okse før han satte seg til årene. Båten skjøv forover i en voldsom fart og Hyme begynte å bli urolig idet de passerte alle hans vante fiskeplasser.

Ute på åpent hav tredde Tor okseskallen på et anker og senket det i sjøen. Etter kort tid bet det på. Men den mystiske jotun-gutten klarte ikke å trekke opp snøret, og Hyme begynte å bli redd idet båten skalv og krenget. Tor reiste seg fra toften, strammet inn styrkebeltet og dro til av alle krefter. Båten revnet under vekten, og snart stevnet han beina mot havbunnen.  Idet tordenskyene samlet seg i himmelen, avtegnet midgardsormen seg, og Tor brølte i triumf. Han hevet Mjølner til slag mot den svære orm-kjeften, men idet han lot armen fare var det bare luft tilbake. Hyme hadde fått nok og kappet fiskesnøret. Tor var så rasende at han slo Hyme ihjel, før han vasset i land. Samme kveld ble Norden rammet av et forferdelig uvær.

Tor får Roskva og Tjalve

En natt Tor og Loke var ute med bukkene ble det etter hvert så sent at de tok inn på en gård i Midgard. Her bodde en fattig bonde og hans hustru, sammen med barna Roskva og Tjalve. Som takk for husly slaktet Tor sine bukker, slik at alle kunne spise seg mette. Etter måltidet ga Tor beskjed om at alle bein og knokler måtte kastet på bukkeskinnene. Men Tjalve lystret ikke, og brakk et lårbein for å slurpe i seg margen.

Neste morgen var den ene bukken halt, og Tor ble rasende over at familien hadde unnlatt å følge hans befaling. Bonden ble skrekkslagen og tilbød tordenguden alt hva han eide i bot. Tor nøyde seg ikke med materiell erstatning, og tok heller hevd på Roskva og Tjalve, som har fulgt ham som tjenerskap siden.

Tor hos Utgards-Loke

Etter at Tor hadde tatt Roskva og Tjalve fra bonden, lot han bukkene stå igjen, og dro videre mot Jotunheim. Etter en tur som involverte reisefølge i form av jotunkjempen Skryme/Skrymir, kom de fram til borgen til Utgards-Loke. Mange jotunkjemper satt inne i salen, og da følget kom inn, sa Utgards-Loke at her måtte alle fremvise en kunst, som ingen andre var like flink i.

Han spurte Tor og følget hans hva de kunne. Loke svarte at ingen kunne ete like fort som ham. Utgards-Loke ba derfor Loge komme fram på gulvet for å kappspise med Loke. De kappåt i samme trauet, og møttes på midten. Ettersom Loke bare spiste kjøttet, mens Loge spiste beina og trauet med, tapte Loke.

Utgards-Loke spurte så hva Tjalve kunne, og fikk vite at Tjalve gjerne ville løpe om kapp. Han fikk Huge til å kappes. I første løp kom Huge lenge før Tjalve til mål. Andre løpet gikk likedan. Tredje gang hadde ikke Tjalve engang kommet halvveis før Huge triumferte.

Utgards-Loke spurte så hva Tor kunne. Tor ville drikkes om kapp med noen. Utgards-Loke ba sin tjener finne det store hornet som hirdmennene ble dømt til å drikke av dersom de hadde forbrutt seg. De fortalte Tor at han burde greie hele hornet i en slurk. Det var få som trengte to slurker, og nesten ingen som trengte tre. Men selv etter tre slurker var hornet fremdeles fullt. Da utfordret Utgards-Loke Tor nok en gang – å løfte katten hans fra gulvet. Men samme hvor høyt Tor strakk seg for å løfte katten, lettet den bare på foten. Tor ble sint, og utfordret da noen til bryting, slik at de skulle kjenne styrken hans. Utgards-Loke ropte på sin gamle fostermor Elde, som godtok utfordringen. Men samme hvor mye Tor tok i, sto Elde like fast. Det gikk ikke bedre enn at Elde fikk Tor i kne.

De lå over til neste dag, og nøt all mulig gjestfrihet. Da Tor og hans følge skulle dra, spurte Utgards-Loke hva Tor syntes om oppholdet sitt der. Tor gremtes over at de så på ham som en usling. Utgards-Loke innrømte da at det hele hadde vært et synsbedrag – Loge var ilden, som kunne fortære både kjøtt og trau. Huge var Utgard-Lokes tanke. Og i andre enden av hornet som Tor drakk av, lå selveste havet, og selv det hadde sunket da Tor drakk! Da Tor løftet katten, ble de alle redde, for det var selveste Midgardsormen. Og til sist, den gamle Elde som Tor hadde tatt tak med, var alderdommen selv! Aldri har det vært, og aldri kommer det til å bli noen som ikke faller for alderdommen. Tor hevet fornærmet hammeren til slag mot Utgards-Loke, men plutselig var både han og borgen borte, og Tor vendte seg om og dro tilbake til Trudvang.

Tor og fergemannen

På vei hjem fra strid mot jotner og troll måtte Tor krysse et sund. Tor ga signal til fergemannen på den andre bredden, men han nektet å komme over. Han gjorde i stedet narr av den barbeinte og lurvete guden og kalte ham rekefant. Tor fikk rede på fergemannens navn, som var Hårbard. Samme hvilke bragder og skrøner Tor lirte av seg, fikk han bare hån i retur.

Tor spurte fergemannen hvor han hadde lært å egle slik og Hårbard svarte at det hadde han tilegnet seg av de gamle gubbene i heimehaugene. Han fortsatte med å be Tor pelle seg hjem til Siv, da hun visstnok hadde en elsker på besøk. Tor ga til slutt opp, men lovet å hevne seg neste gang de møttes. Han la ikke merke til at Hårbard bare var Odin i utkledning.

Trym stjeler Tors hammer

En morgen Tor våknet opp i Bilskirne var Mjølner sporløst forsvunnet. Etter lang tids leting, fikk Loke rede på at jotnen Trym hadde stjålet den. Jotnen nektet å levere den tilbake før han fikk gifte seg med den fagreste av alle gudinnene, Frøya. Hun var imidlertid mindre begeistret for ekteskapet, og Heimdall hadde den lyse ideen at Tor skulle kle seg ut som kjærlighetsgudinnen, med to steiner til bryster. Loke kledde seg som brudepike og sammen dro de til Jotunheim.

Trym syns bruden tok voldsomt for seg i matfatet til dame å være. Loke forklarte at Frøya ikke hadde spist på åtte dager, i ren spenning over å treffe sin nye husbond. –Men hvorfor har hun så onde øyne? Spurte jotnen. Loke forklarte at Frøya heller ikke hadde sovet mens hun fastet. Mjølner ble etter hvert båret inn av Tryms søster, og med ett ble bruden om til en villmann som slo i hjel hele selskapet før han dro hjem igjen med hammeren i behold.

Norgosentrisk verdenskart

Verden slik nordmenn oppfatter den. Klikk for zoom.

Det er vondt ment

Sett meg litt lei på denne mannen i det siste.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.